|
For noen år siden hadde Svenske kyrkan en julekampanje i Stockholm. Da Oslo bispedømmeråd besøkte Stockholm stift, fikk vi se bilder som gjorde sterkt inntrykk. På store skilt overalt i byen kunne vi se bilder som dette, av mennesker på flukt. Sammen med de gamle ordene fra Lukas og Matteusevangeliet ble de en viktig kontekstualisering av julebudskapet; "Det hände då - det händer nu".
Som kirke må vi alltid holde oppe at de gamle fortellingen angår våre liv, her og nå. Mange barn og naboer i våre lokalsamfunn kjenner bedre enn noen på kroppen hva det handler om å være på flukt, å lengte etter et trygt sted å bo, å lengte etter omsorg, mulighet for arbeid og et verdig liv i et fellesskap.
Bildene kunne hengt både i Stockholm og Oslo, Bergen, Kristiansand og Drammen i år også. Mennesker er på flukt hver eneste dag. Vi kan ikke bare scrolle forbi, lukke øynene og late som det ikke skjer. Nesten 80 millioner er på flukt, halvparten av dem er barn. Det er dystre tall og bilder. Uretten har ifølge FN blitt større i koronatiden. Det er en erkjennelse om livets alvor og hva som står på spill. Hvordan møter vi det? Midt i kaos og fortvilelse stenger vi grenser, de nasjonale grensene og de lokale - vi holder på med vårt og sier: det angår ikke oss..?
Vi er kirker på stedet. Vi er en del av fellesskapet, og vi har et tydelig samfunnsoppdrag; Å jobbe for en mer rettferdig og fredelig verden - for alle. Og vi må starte her hvor vi bor, jobber og lever våre liv. Vi hører sammen, vi som er her. Hva er viktig nå? Hvor har vi vårt fokus?
Som kirke må vi øve oss på ny og på ny i solidaritet, nestekjærlighet og barmhjertighet. Nå trengs kloke og modige mennesker til å ta gode valg fremover. For mennesker på flukt, mennesker som er utsatt og utlevert og som lever livene sine på vent. I påvente av at lokalmiljø og lokalsamfunn vil ta dem imot, se dem og behandle dem som likeverdige borgere.
Vi trenger en kirke og mennesker som ser. Som vil bidra til å skape kontakt og dialog. Som gjennom erfaringsdeling, samarbeid og samhold på tvers, med våre lokalmiljø og samarbeidspartnere, vil være med å stake ut en ny vei. Der vi på ny kan finne våre felles røtter, på ny kan få kontakt med moder jord, og på ny skape et fornyet håp.
Kristendommen er en håpsbevegelse, og nå utfordres vi av FBHO til å fylle det med nytt innhold. Til å bringe glede og håp videre til alle vi møter. Advent er forventningens tid. Det er med forventning og glede vi ser frem til et nytt år i FBHO-nettverket.
Inntil vi møtes igjen tenner vi det andre lyset i adventskransen, og synger høyt eller stille, der vi er kirke nå - på Mortensrud, Fjell, Modum, Tonsen, Ellingsrud, Furuset, Sagene, Sinsen, Holmlia, Hauketo, Stovner, Haugerud, Grønland, Grünerløkka eller Grorud, ved Trondheimsveien i Bredtveit kvinnefengsel, i Ullensaker, i Bergen, i Bergsjöen, i Etiopia, i Palestina - bønnen om at fanger må få sin frihet og flyktninger et hjem. Tenn lys!
Det hände då - det händer nu.
|