|
En hilsen fra styrelederen
Troen som ferskvare
Vi ønsker oss en god framtid for menighetene våre. Men hva skal prege oss og «bo hos oss» i framtidens kirke?
På et juletre henger en kule hvor et har barn har skrevet «fred på jord» som sitt juleønske. Foto: Bo Mathisen.
Se, det er et stort spørsmål som er vårt oppdrag å undersøke. I nettverket «Framtiden bor hos oss» ser vi etter fellesnevnere, og skal drøfte hva det betyr å være kirke i en ny norsk virkelighet.
Én virkelighet handler om demografi. Der jeg gjør tjeneste på Grorud, er vi 35 000 innbyggere og 9300 medlemmer i soknet. Mens medlemsandelen for ti år siden var 35 prosent, er den i dag 26. Som ellers i Oslo, er mange innbyggere ikke med i noe tros- eller livssynssamfunn, men i vårt lokalsamfunn er det også moskeer og hindutempler og et synlig internasjonalt mangfold.
I noen av aktivitetene, som på Romsås, er terskelen ekstra lav. Et middagstilbud onsdag kveld defineres som «livssynsåpent». Tanken er da at vi først og fremst er mennesker som samles, og at vi som kirke tilbyr god mat og godt fellesskap uavhengig av den enkeltes kulturelle identitet.
I november møttes vi en fin gjeng i bispegården i Oslo. Vi var nærmere 50 deltakere fra menigheter i og utenfor FBHO. Vi undret oss over det livssynsåpne, og hva det innebærer i dag. Vi drøftet om det er en forskjell mellom livssynsåpne tilbud og lavterskeltilbud. I mitt hode kan mye være «lavterskel» uten at det er «livssynsåpent».
Å være en kirke som vil romme livssynsåpenheten, betyr etter mitt syn at vi prinsipielt og bevisst må legge noe til side. Eksempler på dette, er å kunne samarbeide med skoler som ønsker å besøke et kirkerom for å lære om rommet eller om en høytid som påske eller jul, eller å ta med noen fjerdeklassinger ut på en gravplass for å fortelle om død og sorg.
Vi må kle av oss stolaen, for å bruke et bilde, og fronte felleskapsverdier og formidle kunnskap som er til det beste for barn og voksne på stedet der kirken hører hjemme.
En av prestene i nettverket, Annette Dreyer i Østre Aker og Haugerud, publiserte i Aftenposten før jul en tekst om hva som skjedde da hun kuttet ut julegudstjenesten. Sammen med lokale skoleledere droppet hun en tradisjon som hadde delt elevflokken i to. I stedet jobbet de fram et «interaktivt undervisningsopplegg om julen», og med ett kunne elevene være til stede, alle som én. Min påstand er at her tok fremtiden bolig i Haugerud kirke.
Debatten om «julegudstjenester» er en debatt som gjelder hele året. Det handler om å vende seg mot lokalsamfunnet, ikke bare som trosformidler, men som aktiv deltaker i kampen for respekt, innenforskap og anerkjennelse av mangfold.
Det er mørke tider, tenker jeg. Ikke bare ser vi gjennom fingrene med sult og krig i Sudan, eller et folkemord i Gaza og brutaliteten på Vestbredden, der israelerne har fått straffefrihet til å kolonisere et land slik de finner det for godt.
Det feier kalde vinder over hele verden. Konflikter løses ved den sterkeste rett og pengemakt heller enn dialog og respekt for forskjeller. Det er blitt lov å forakte svakhet. I kjølvannet gis det mer rom for rasisme. Islamofobi og jødehat vokser, og eksemplene står i kø også her hjemme.
Ordentlig beklemmende er at pådrivere for kulda er de samme statsledere som forfekter en rolle som kristentroens fanebærer, både i Washington og Moskva.
Som kirke handler mye om å lese samtiden, men det er ingen enkel sak. Vi har alle våre skyggesider. Å finne en framtid som bor hos oss, handler ikke minst om å spørre hva vi mennesker trenger av et evangelium som er ferskvare. Hvordan kan vi bidra til litt mer av den kjærligheten som er størst av alt?
Hilsen
Tor Øystein Vaaland
Styreleder FBHO og sokneprest i Grorud (og styreleder i STL Oslo)
 Foto: Johannes Ek Reindal
|
